Ressurs- eller mangelperspektiv i dagens opplæringssystem og voksenopplæring?

Vi kan se på ressurser som bor i mennesker på to ulike måter.

Det første perspektivet handler om at alle mennesker har iboende ressurser, som kan bidra til et godt liv for den enkelte og de rundt seg, men at det er individets oppgave å hente frem disse ressursene og aktivt ta dem i bruk for å bedre egen livssituasjon. «Ansvar for egen læring» er en frase som hører hjemme i dette ressursperspektivet.

Tilsynelatende en god ting – for vi ønsker jo at elever og deltakere skal ha eierskap til egen læring? Vi ønsker jo deltakende deltakere som bidrar aktivt i læringsprosessen og som tar initiativ?

Men det er nettopp her utfordringen ligger.

Dette ressursperspektivet henger fast i gamle mønster og syn på læring og oppdragelse som handler om å legge ansvaret i sin helhet over på individet. Jeg ble selv kastet ut på den dypeste delen av svømmebassenget av min svømmelærer i førsteklasse, fordi jeg på egenhånd skulle finne ut av hvordan man flyter. (Det førte ikke til annet enn vannskrekk og dårlige svømmeferdigheter til langt opp i ungdomsårene). Barn ble satt i skammekroken for å tenke seg om å lære av sine feil på egenhånd og kvinner i arbeidslivet måtte selv finne ut av hvordan de skulle navigere et mannsdominert og kanskje også me-too preget arbeidsmiljø.

Det var ikke rammene rundt individet som måtte endre seg, det var individet selv.

I tillegg får vi en interessant kontrast, da dette ressursperspektivet ikke bare bunner i gamle mønstre, men også nye trender i samfunnet; nemlig det nyliberalistiske synet på læring, skole og samfunn, hvor individets rett og frihet står sterkt. Faktisk så sterkt at du som individ selv må opprettholde disse rettighetene og denne friheten på egenhånd. «Den sterkestest rett» er stadig gjeldende, noe som betyr at enkelte individer i samfunnet aldri vil nå opp til standardene som settes, eller få innpass i alle deler av samfunnet på lik linje med andre, fordi individet ikke klarer å komme seg dit på egenhånd. Det blir hver mann for seg selv som gjelder.

I 2024 kunne man jo håpe at vi var kommet litt lenger?

For hva skjer når alt ansvaret for læring legges over på deltakerne og de ikke lykkes og faller utenfor arbeidsliv og sosial mobilitet? Hva skjer når deltakere uten tidligere skolegang, helseutfordringer og traumer må navigere opplæring og utdanning på egenhånd?

Jo, vil vi få et samfunn som reproduserer sosiale forskjeller, som diskriminerer og marginaliserer enkelte grupper i samfunnet og som utestenger mange arbeidstakere fra arbeidsliv og utdanning.

Derfor ønsker jeg å snu på det og heller re-introdusere den andre formen for ressursperspektiv; et perspektiv som også mener at alle mennesker har iboende ressurser, som kan bidra til et godt liv for den enkelte og de rundt seg, men at det er individets oppgave i samspill med fellesskapet å hente frem disse ressursene og aktivt ta dem i bruk for å bedre egen livssituasjon.

At lærerne i voksenopplæringen får tid og mulighet til å støtte og veilede deltakerne i læringsprosessen, slik at deltakerne opplever at undervisningen er tilpasset deres behov og faktisk gir et utbytte de har behov for i sitt liv.

At deltakere med lite skolegang får nok tid og nok hjelp til å komme seg videre i utdanningsløpet.

At deltakere som ikke vil klare å få innpass i ordinært arbeidsliv får hjelp til å finne andre muligheter og at disse mulighetene tilrettelegges på systemnivå.

For med dette ressursperspektivet blir ressursene vi alle har faktiske ressurser, både for individet og for samfunnet. Å forkle et mangelperspektiv med flotte ord og fraser som fremstår som ressursperspektiv, er ikke annet en forkledd ansvarsfraskrivelse fra et samfunn som ikke lenger ser individer men tall.

Dette er en svært trist og ganske så skummel utvikling i samfunnet i dag og arbeidet med verdibasert voksenopplæringen er en motvekt mot dette. Å satse på individet er å satse på samfunnet og for at samfunnet skal få nytte av godene som ligger i ressursene i individene det består av, må det også legge til rette for at disse ressursene kan komme frem og anerkjennes. En måte å gjøre dette på er å jobbe verdibasert. For det er en ting å endre samfunnet – å jobbe verdibasert kan alle gjøre!